Ulljumpere og trekister – Kåseri av Vetle Lid Larssen på Bibliotekdagene i Buskerud

Vetle Lid Larssen på bibliotekdagene i Buskerud

Larssen kåserte med stort engasjement på fylkesbibliotekets årlige arrangement. Han er en god formidler og leverte et budskap han brenner for.

Utgangspunktet er kulturkonservativt, med hovedfokus på lesing som dannelsesprosjekt. Det er lett å være enig i mye av det han sier, samtidig som deler av budskapet lett får en elitistisk slagside som bliir problematisk og begrensende for folkebibliotekene.

Så kan man jo spørre seg om det var veldig lurt å invitere inn Larssen til bibliotekdagene som tradisjonelt har hatt fokus på endringsarbeid og bibliotekutvikling. Kåseriet kan fort bli oppfattet som et signal om at det er helt OK for bibliotekene å sitte stille og at enhver endring i bibliotekets virksomhet er unødvendig.

Et spørsmål jeg sitter igjen med er hvor opptatt forfatterne egentlig har vært av biblioteket, bortsett fra at vi representerer en trygg inntektskilde i form av K-fond, bibliotkvederlag og andre offentlige støtteordninger. Når bibliotekene nå fokuserer mer på andre kulturuttrykk og andre tjenester enn bokutlån, kan det virke som forfatterne føler seg truet. Forfatterne har satt bibliotekansatte på en pidestall mange av oss ønsker å klatre ned fra.

Biblioteket som bærende ide skal ikke utvannes, men vi er heller ikke tjent med å operere helt uavhengig av verden rundt oss. I Larssens øyne trenger vi ikke være populære. Han uttalte at EN låner er nok til å legitimere et biblioteks eksistens. Et syn han neppe deler med mange politikere og kommuneadministrasjoner.

Tilbake til kildene sa Larssen, og kanskje er det akkurat det vi bør gjøre.
Utgangspunktet for å møte framtida bør være vår kjernekompetanse; kunnskapsorganisering (organisere, lagre og gjenfinne informasjon) og formidling. Dersom hoveddelen av vårt arbeid blir liggende i randsonen av vår kjernekompetanse, vil det være en reell fare for at vi taper grepet om vårt eget oppdrag. Skal vi virkelig konsentrere oss om oppgaver andre yrkesgrupper utfører bedre? De glade amatører holder neppe i lengden. Monica Deildok beskriver den brytningstida vi er inne i på en utmerket måte i siste nummer av Bibliotekaren (5/2011, som dessverre ikke ligger på nett).

I den danske modellen til Skot-Hansen m.flere vil Larssens syn høre hjemme i den øvre delen av modellen. Det performative rommet eller møteplassen har liten eller ingen plass i hans modell av hva et bibliotek skal være.


Jeg har under forsøkt å oppsummere det jeg oppfattet som de viktigste punktene i Larssens kåseri.

Larssen hadde fått tildelt tittelen “Final Fantasy” og ga uttrykk for at han nok ikke ville valgt akkurat den tittelen selv. Utgangspunktet for invitasjonen var hans kronikk i A-magasinet høsten 2010. Kronikken skapte bølger i biblioteksfæren og debatten gikk heftig en periode. Ganske overraskende kom det mange negative, anonyme tilbakemeldinger til han etter kronikken. I kronikken ble bibliotekarene som yrkesgruppe karikert og utfordret, men det grunnleggende budskapet til Larssen var utformet i stort alvor rundt lesingens betydning:

Det finnes antagelig flere forestillinger om bibliotekarene enn biblioteket og mytene er mange. Bibliotekarer kommer i mange former og varianter. Selv opplevde Larssen “terskelvokteren”, personen bak skranken som var blant de første hindringene som måtte overvinnes. Målet er å få vokteren til å komme over på din side.

Biblioteket er et litt skremmende sted, og etter Larssens mening bør det også være det. Biblioteket fornyer seg hele tiden, og effekten av dette kommer brukerne til gode: “Det er i brukerens hode det skjer, biblioteket vokser med leseren”.

Som barn opplevde Larssen biblioteket som et sted som var stille, avdempet og med en høytidelig stemning. Bibliotekarene var stillegående og dempede. Aktivitetene hadde fokus på tilegnelse, og biblioteket var et sted preget av alvor. Det spennende lå ikke i hvordan stedet så ut, men i innholdet.

Biblioteket er i slekt med tempelet. Fokuset er ikke på å eie åndelige skatter. Det handler om det enkelte individs fokus og innsats. Biblioteket et sted hvor alle er alene i et taust fellesskap. Dette var egenskaper som gjorde biblioteket til noe særegent med en helt spesiell atmosfære. Du kan ta del i det, men du må gjøre noe selv.

Vetle Lid Larssens siste bok er skrevet i sin helhet på biblioteket. Han opplevde det som en veldig positiv erfaring å kunne jobbe alene i et fellesskap.

Larssen ser biblioteket som en grunnleggende oppfinnelse, og som klippen i det europeiske prosjektet. Det moderne biblioteket synonymt med den vestlige kultursfære og et sentralt bidrag fra vesten.

I dag hviskes det ikke lenger på biblioteket. Bibliotekene har fått en ny rolle. Den sosiale funksjonen er styrket. Fellesskapsfølelsen og biblioteket som møteplass fungerer, men dette er ikke nok. Biblioteket har i dag en viktig rolle som åsted for å skaffe seg sosiale erfaringer.

Larssen er opptatt av at vi som bibliotekfolk noen ganger ikke ser kvaliteten i eget miljø og virksomhet. Han ser en tendens til at vi underprioriterer den opprinnelige ideen om hva biblioteket er. Vi må være stolte av biblioteket som idé. Bibliotekene har f. eks vært utlånsbaserte siden 1200tallet.

Larssen mener vi må forsvare biblioteket mot oss selv og at vi må gjenoppdage oss selv. Oppfordringen til fagfeltet er: “Ad fontes”, tilbake til kildene.
Vi må ikke forflate biblioteket som idé.

Vi lever i en tid hvor det kriges mot hukommelse og kvalitet. Vi er gjennomkommersialiserte mennesker. Vi er impulsstyrte, rastløse og springende. Sentrale verk leses ikke på skolen lenger. I dag kan du gå ut av skolen uten å ha lest Ibsen.

Kulturen bærer seg selv framover. Det er ingen selvfølge at den skal overleve. Kulturer går under og det har vi mange historiske eksempler på. Det er ingen selvfølge at Vesten overlever, men biblioteket har så langt vært en vellykket del. Alle har et ansvar i å bevare biblioteket, særlig bibliotekarene. Problematisk å tenke seg et Europa uten den moderne romanen.

Lediggang er roten til alt godt. Livet leves i dag i nettverk og relasjoner. Hva gjør dette med oss? Tilstedeværelse, konsentrasjon og ensomhet er faktorer som må til. Biblioteket har gitt mulighet for dette bestandig. Ensomhet, en grunnbetingelse ved livet. Konsentrasjon må framelskes og jobbes mye med.

Lesing er nøkkelen til all erkjennelse. Ikke kun et kommunikasjonsmiddel. I overgangen fra oral til skriftlig kultur oppstår det en ny måte å tenke på. Vi får en abstrahering av tanken.

Lesningen risikerer å bli redusert til en aktivitet kun for overklassen. Kan forsvinne som en folkelig beskjeftigelse. Lesingen er under angrep og undersøkelser viser at det leses mindre.

Hva skal biblioteket gjøre for å holde oss flytende. Følge med strømmen eller utgjøre en motpol? Larssen mener vi må våge å være motstrøms. Må formidle verdier som ikke lenger er populære. Må stole på egne vurderinger. Bibliotekarene har et ansvar. Vi er noe mer enn utøvere av eget arbeid.

Mao var bibliotekar før han gikk ut og myrdet 30 millioner!

Bibliotekarer mangler selvironi og klarer ikke å bli kritisert. Ulljumperen var det viktigste punktet. Det traff bibliotekaren i dypet av sin sjel. Bibliotekaren må i følge Larssen stå i mot den snikende trangen til å dilte etter tidsånden.

Det er en mangel på prinsipiell debatt i feltet. Hva skal være bibliotekets fremste rolle?
Ingen er opptatt av bibliotekets skjebne. Alt handler om å kjøpe, låne er lite hipt. Usexy og nedstøvet. Bibliotekene har selv mye av ansvaret for denne utviklingen.

Programvisjonen til nye Deichmanske. Finnes nesten ingenting om bibliotekets kjerne. New speakpreget vokabular. Vi snakker næringslivsspråk. Frykt for litteratur og dens innhold og visdom. Et materialisert Facebook. Servicedesignere utformer det nye Deichmanske. Biblioteket som ankomsthall. Vi underkjenner vår egen betydning og rolle. Bibliotekarene er formidler og dette er både bra og viktig. Automater tar seg av utlånet, mens bibliotekarene går rundt og byr på seg selv.

Alt avhenger av å by på seg selv og stole på egen kunnskap. Må bruke sin egen erfaring til å skille viktig fra mindre viktig. Alt er ikke like viktig, det er en postmoderne løgn. Å likestille alt er helt misforstått.

Det er mye vi kan gjøre mye bedre andre steder. Må tørre å bli mer bibliotek, ikke mindre! Biblioteket må eksistere løsrevet fra samtidens maniskhet. Biblioteket er en verdi i seg selv, uavhengig av besøkstallet.

Vi må likevel tenke nytt, men ta med i bagasjen at vi forstår lesningens betydning!