Refleksjon om en kjetters bekjennelser

På bloggen «Trangt i hylla» ligger nå en bloggpost om boka «En kjetters bekjennelser» http://trangtihylla.wordpress.com/2010/12/01/kraftfulle-bekjennelser-fra-en-kjetter/

Jeg brukte svært kort tid på å legge ut denne posten, og hastverk er jo som kjent lastverk. Jeg skrev uten å tenke nærmere over det at dette er et tema som neppe nordmenn er opptatt av i dag. Boka handler om debatten etter to av Arnulf Øverlands mest kjente foredrag hvorav «Kristendommen – den tiende landeplage» var det ene. Det stemmer selvfølgelig ikke. Debatter i TV, fulle Litteraturhusdebatter etc taler sitt tydelig språk om at blasfemi er et høyaktuelt tema.

Når jeg tenker på min første reaksjon på boka, så var det omslaget jeg reagerte sterkest på. Her stenger omslaget for bokas innhold etter min mening. Det hadde vært interessant å vite hvor mange ganger boka har vært lånt ut. Rød skrift er vel heller ikke å anbefale ut i fra hensynene til universell utforming.

Det som tvang meg til refleksjon over min bloggpost, var en kommentar som kom inn på bloggen om hvor aktuelt dette temaet er. Min første refleks var å tenke at nå har jeg gjort noe galt, men det gode med kommentarer på eget arbeid er at det tvinger en til å tenke en gang til. Mitt behov for å gå i forsvar, sier noe om hvor vanskelig det er å kassere. Denne boka kan kanskje gis et nytt liv i en utstilling eller i forbindelse med en debatt i biblioteket. Jeg ville ikke hatt boka på åpen hylle, men hadde jeg jobbet i et stort bibliotek ville jeg vurdert den for magasin. Igjen må jeg minne meg selv på at folkebibliotek ikke har arkivansvar! SAMBOK viser at en rekke norske folke- og fagbibliotek har denne boken i en rekke forskjellige utgaver.

Alle bøker kan på et eller annet vis rettferdiggjøre sin videre eksistens i et bibliotek, så sant den ikke er fysisk utslitt eller innholdet er feil. Dette gjør kassering til et problematisk område, men noe alle ansatte i bibliotek er nødt for å forholde seg til på en profesjonell måte. Det er vanskelig å skulle forsvare alle valg som tas i en kassering, men det er nødvendig.

Forlagene har et stort ansvar når det gjelder å «selge» boka til publikum. Jeg får mange hjertesukk fra bibliotekansatte på forlagenes tilsynelatende manglende vilje til å lage attraktive omslag som kan være med på å lokke folk inn i boka. Ingenting selger seg selv, og attraktive og informative omslag er nødvendig. Omslaget til en kjetters bekjennelser føles veldig 80-tall, noe jeg mener vil medføre færre utlån. Øverland er fremdeles et kjent navn i Norge, men boka vil være avhengig av å bli satt inn i en større sammenheng for å bli lånt i dag.

Mindre folkebibliotek trenger ikke denne boka, men den skal selvfølgelig være enkel å få tak i til eventuelle lånere.

Ved å trekke kassering fram i lyset, stiller vi oss lagelig til for kritikk. Men alternativet, med hemmelighold og skjulte prosesser er etter min mening mye dårligere. Åpenhet, transparens og etterprøvbarhet bør være grunnpilarer i vår virksomhet. Muligheten for å gå i en diskusjon med omverden er av stor verdi for bibliotekfeltet.