Kvadratrotsmetoden

Kvadratrotsmetoden er en kvantitativ metode metode og et konkret verktøy som kan brukes for å tilpasse de enkelte deler av samlingen til den lokale bruken. Denne metoden innfører kvadratroten som en modererende faktor til omløpshastigheten. Omløpshastigheten er helt etterspørselstyrt, mens kvadratrotsmetoden sikrer interessene til mindre lånergrupper. Et viktig punkt med denne metoden, er at det enkelte bibliotek kan bruke denne til å dimensjonere ulike delsamlinger. På denne måten tilpasses samlingen de lokale lånerne innenfor de eksisterende økonomiske rammene.

Lis Byberg illustrerer metoden med følgende eksempel:

Utgangspunktet er tusen medier beregnet på utlån. Enhetene er fordelt på fire delsamlinger, A, B, C og D. Det er opprinnelig 250 enheter i hver gruppe. Utlånet i hver gruppe har store forskjeller:

Delsamling A Delsamling B Delsamling C Delsamling D Til sammen
Opprinnelig bestand 250 250 250 250 1000
Utlån 9 25 49 81 164

Dette virker hverken fornuftig eller rettferdig. Ved å bruke kvadratrotsmetoden for å beregne hvor mange medieenheter biblioteket burde ha innenfor hver delsamling, vil resultatet bli følgende:

Delsamling A Delsamling B Delsamling C Delsamling D Til sammen
Bestand etter bruk av
kvadratrotsmetoden
125 208 291 375 999

Fordelingen virker nå mer fornuftig. Brukerne har fått mer å velge i delsamlingen som er mest populær, samtidig som det i de minst populære delsamlingene fremdeles er et tilstrekkelig utvalg å velge blant.

Dersom man kun tar utgangspunkt i etterspørsel, vil resultatet bli slik:

Delsamling A Delsamling B Delsamling C Delsamling D Til sammen
Bestand helt basert
på utlån
55 153 298 494 1000

Med denne fordelingen vil lånerne som er interessert i de minst populære områdene, få lite å velge blant. Kvadratrotsmetoden gir en bedre fordeling av alle delsamlingene. Denne metoden er også utmerket for å fordele mediebudsjettet (Lis Byberg, Velge og vrake, 2006).